RECIPE FOR PERFECT SUICIDE BOMBERS!

I WROTE THIS BACK IN 2006 IN GAZA, PALESTINE. TODAY 10 YEARS LATER WE STAND SPEECHLESS AT THE SOFOCATING SILENCE THE SENTENCE OF 12 YEARS THE TEENAGER MANASRA GOT TODAY!

Recipe for perfect Suicide Bombers:

  1. Deprive them from the simple means of life: food, water, electricity and air if possible.
  2. Surround their homes with all kinds of war machinery for as long as you can.
  3. Attack them with all means at all times especially at night; you will get the best results.
  4. Demolish their homes, uproot their farmed lands, kill their loved ones, especially the children; if you can’t kill them just cause serious injuries that lead them to be handicapped.
  5. Finally, you have the survivors who are filled with rage and hatred and cannot help but feeling powerless. They are vulnerable and ready to do anything that would give them back a little bit of dignity.

CONGRATULATIONS you have created an army of fuming furious people ready to be SUICIDE BOMBERS.

Now you know how it works, never ever again wonder or ask the stupid question of why someone would simply give his life trying to defend his family and their simple right to exist in peace. But the international community don’t see the whole picture, they only see the last part of it thanks to the Israeli media coverage.

Bush says Israel is only defending itself against us the Palestinian terrorists in Biet Hanon. They are the armed aggressors with the American made weapons; they are the ones terrorizing the civilians who took refugee in their homes thinking that they would be safe, but for the Israeli Offensive Army it doesn’t matter where you are hiding or who you are or how old you are, they will still hunt you down.

As you know Gaza Strip had a problem with the power since the last July when the Israeli Air Forces bombed the main station supplying The Strip with power. Almost a week ago, this problem was fixed and now we have power almost 24/7. However it coincided with the Israeli aggression on Biet Hanon, so instead of relaxing and appreciating the power being back especially at the beginning of the winter where all the heating appliances work with electricity, we found ourselves again glued to the television all day long watching the massacres in Biet Hanon , just as we were during the war on Lebanon.

Friends from outside Palestine, started calling and emailing to check on me and my family. Well, Biet Hanon is in the northern part of Gaza strip, we live in Gaza City which is in the middle of the Strip. It is a 40 minutes ride by car from our place to Biet Hanon. So I could assure them that we were far from the Israeli aggression physically, however I could not say we were fine. After watching the news and the frail international reactions towards the crimes of Israel in Gaza, we were left with a sense of helplessness and numbness. Moreover, we watch the struggle between Hamas and Fatah over the false power to rule. They think they are ruling or governing but the fact is that Israel left Gaza to surround and control it from the outside. Non of the two parties admits this, instead they are spending their precious time fighting in between each other while Israel is pulling the strings of the show in Gaza and West Bank. People here are sick of both Abu Mazen and Haniah, as far as we are concerned both are not fit to lead us, as they put their disputes before the best interest of the people. In fact they are giving Israel the coverage it needs for its massacres.

I cannot see the light at the end of the tunnel from here! I wonder what tomorrow will bring us, most probably more of Israel’s defesive plans agianst us the gaint terrorists.

Susan Hassan Abdallah

Reklamer

Kva har eg i sekken min?

Kva har eg i sekken min

Dette hadde eg ikkje tenkt på før noen dagar sidan. Eg var heldig og blei med i ei MOT økt på ungdomstrinnet. Eg skulle hjelpe når det trengs, tenkte at det blir to lange timer. Eg kan trygt seie at det var eg som fekk hjelp denne dagen. Eg sjølv fekk reflektere over det MOT informatorane presenterte til ei gruppe 8.trinn elevar.

Økta handla om den usynlige sekken alle bærer på ryggen. Kva har eg i sekken min. Kva veit dei andre rundt meg om det som eg har på ryggen min. Særlig når ein er ny i eit nytt miljø, på forskjellige grunnar om eg er ein ungdom eller ein vaksen, om eg er norsk og har flytta frå ein annen kommune eller skule, om eg er ein flyktning som har nettopp flykta frå heimlandet mitt til eit nytt land, kultur, skule og språk. Er den tungt og vanskelig å bære, er det lett å snakke med andre om det, har eg noen å snakke med om det. Det er ein vanlig kvardags opplevelse for mange, både ungdommar og vaksne.

Eg kjente meg igjen i det som skjedde. Det er ikkje så lenge sidan eg var denne nye personen. Eg hadde ein veldig tung sekk på ryggen min. Dei andre rundt meg her visste ikkje om det. Eg hadde ikkje lyst å snakke om det. Likevel var det mange som hjelpte, mange som inviterte meg og familien min på besøk, mange som var veldig tålmodige med meg mens eg lærte språket og blei kjent med kulturen.

I MOT økta fekk elevane eit bilde av ein som hadde det vanskelig, utfordring var korleis skulle dei reagere? Skulle dei ignorere det og forsette som vanlig eller skulle dei hjelpe? 8.trinn elevar reagerte sterkt på det. Dei kom på måtar dei kunne hjelpe med. Dei forslo å invitere ein sånn person å bli med i friminutt, idrettsaktiviteter, og på besøk. Dei hadde mot å ta egne val i ein sånn situasjon. Dei valte å ta imot ein sånn person i sirkelen. Reaksjonen var spontan og naturlig, elevane ville verkeleg hjelpe.

Mobbing har mange former og grader. Ein ungdom er kanskje ikkje så bevist av rollen ein kan spele i å gjere livet lettare eller vanskeligare for andre rundt seg. MOT hjelper dei å verkeleg sjå andre, at ingen er usynlig i gjengen, at ingen blir utestengt, at det er viktig å spele i lag, å passe både på seg sjølv og på andre rundt, å ta egne val og finne på dei verdiane som dannar vegen mot eit betre inkluderande samfunn. Inkludering og integrering skjer ikkje av seg sjølv. Det krevje mot og vilje til å bygge bruer og ta initiativ.

Susan Hassan Abdallah

 

 

 

 

Læringsteori/motivasjonsteori og konsekvenser for lærerrolla

Innledning
I denne bloggen skriver jeg om kunnskap, læringsteori/motivasjonsteori generelt, og så setter jeg fokus på Lev Vygotskij og hans sosiokulturell perspektiv. Deretter drøfter jeg mulige følger dette perspektivet kan få for min undervisning. Til slutt er det en kort oppsummering.

Kunnskap og Læringsteori/motivasjonsteori
Forskere var veldig opptatt av å vite mer om hva kunnskap egentlig er? Hvor er det den kommer fra? Er det noe material som vi kan dele ut rettferdig til alle? Er det noe magisk trylledrikk å kjøpe? Svaret er rett og slett et klart NEI. Læring er en prosess som begynner i barndom og aldri tar slutt. Læringsprosessen er livslang. (Manger, Lillejord, Nordahl og Helland, 2013, s.10).
Forskere prøvd å finne ut ikke bare hvordan menneske lærer i bunn og grunn, men også hvordan vi lærer best. Hva er det som motivere menneske for å lære. Tydeligvis, måten vi skaffer oss kunnskap er veldig variert fordi som menneske er vi veldig forskjellige. Menneske er situert i verden på forskjellige måter og opplevelser. Det er avhengig av alder, kjønn og sosial og kulturell bakgrunn. (Manger et al., 2013, s. 184).
Tre læringsteori/motivasjonsteori ble utviklet og er veldig sentralt i læringsprosessen: Behaviorisme, Kognitivisme, og konstruktivisme. Alle tre peker på at menneske kan skaffe seg kunnskap. I følg Jerome Brunner (1996) er kunnskap og kompetanse noe veldig personlig. (Manger et al., 2013, s. 18). Han mener at vi lærer som personer, hver en har sin egen måte å tilegne seg kunnskap. Det finnes personer som lærer best når en annen formidler (overfører) og de mottar kunnskapen; andre lærer best når de leser individuelt og finne på alt; også det er personer som lærer best når de er engasjert og samarbeide med andre.

Lev Vygotskij og Konstruktivisme (Sosiokulturell)
Lev Vygotskij (1896-1934) var en russisk jøde som studerte jus, historie og filosofi. Han var veldig opptatt av psykologi forskning og samtidig var han påvirket av den marxistisk filosofi. Naturligvis, så han på læringsprosessen som et sosiokulturell aktivitet der menneske samarbeider for å lære.
Vygotskij’s Konstruktivisme, Sosiokulturell teori er basert på tre viktige retninger: For det første lærer menneske når de er involvert og engasjert i læringsprosessen. Vi lærer når vi selv gjennomføre et aktivitet eller når en viser oss hvordan det er gjort. For den andre er menneske en aktiv del av kunnskap skapning. Vi bidrar i å skape kunnskap når vi jobber i gruppearbeid. For den tredje er kunnskap i konstant endring. Vitenskapelige fremskritt gir oss nye perspektiver og forståelse av livet. (Manger et al., 2013, s. 177).
Denne teorien er avhengig av noen sentrale elementer og redskaper. For den første, er Språk en nøkkel til utvikling og læring. (Manger et al., 2013, s. 185). For den andre, skjer læring raskt og trygt i den nærmeste utviklingssone. For den tredje, er læring tilknyttet til at elever lærer sammen med en lærer som viser veien. For den fjerde, er læring kontekstuelt.
Med andre ord, i konstruktivisme er læring en samhandling som skjer gjennom interaktive aktiviteter først, og så individuelt. Den er avhengig av både indre og ytre motivasjon. Læreren er som en tilrettelegger i læringsmiljøet. Læring setter fokus på aktivitet og læring skjer når elever er engasjert og involvert. I følg Vygotskij er kunnskap ikke målbart.

Min syn som elev og som lærer
Som elev opplevde jeg alle tre læringsteori som ble brukte på forskjellige måter og av forskjellige lærere i forskjellige fag, men lærte best med sosiokulturell aktiviteter. Uheldigvis, behaviorisme og kognitivisme dominerte på skolen min, særlig i naturfag og matematikk fag og det var veldig viktig å måle kunnskap. Læreren hadde kunnskapen og vi elever måtte følge med først, og så jobba hjemme med oppgaver selvstendige. Jeg sleit med begge matematikk og fysikk og alltid trengt mer hjelp og forklaring. Jeg fikk mer hjelp men, fremdeles var det alt for vanskelig for meg å forstå. Jeg huskar godt at til slutt ga læreren min opp og anbefalt at jeg bare pugger de viktige ord definisjoner utenat for å klare den teori delen av Prøven og det var det. Jeg var ikke overraska over resultatet i slutten av skoleåret, jeg fikk 21 av 50 poeng. Denne karakter var grensen mellom bestått og ikke bestått i faget.
I dag er naturfag og matematikk lærere flinkere til å involvere elever i læringsprosessen. Det er kjempeviktig at elever forstår. Lærere bruker gruppearbeid for at elever samarbeide og får bedre forståelse. Når elever lærer om måleenheter, får elever måleverktøy og begynner å måle ting rundt for å skape bedre bilde av at en centimeter målenhet kan brukes med små ting som en viskelær, mens for å måle en vegg må vi bruke meter måleenhet. En sykkeltur kan hjelpe til å få elever til å bruke kilometer måleenhet. Vann kan brukes for å fylle på måleenheter for å vise at en liter er 1000 milliliter, og 10 desiliter. For meg, måleenheter er en av mange matematikk prinsipper som jeg fikk ikke forstå, bare pugge. Derfor er det vanskelig for meg til i dag å skifta fra en måleenhet til en annen. Jeg får det til men bruker alt for mye tid og det føles ubehagelig. Læringsmiljøet har stor betydning for læringsutbyttet. (Manger et al., 2013, s. 182).
På den andre sida, var engelsk læreren min i femte trinn så flink til å pendla mellom bruk av alle teori. Hun var kilden for informasjon og klarte å formidle den; samtidig var elevene inkludert og involvert i læringsprosessen og læringsaktiviteter. Dialog og diskusjoner var en daglig del av læring i engelsk time. Alle fikk uttrykke sin mening selv når andre hadde motsatt mening fordi læreren satt stor fokus på respekt i klasserommet, ikke bare mot henne, men også mot medelever. Da jeg ble lærer hadde jeg i bakgrunnen en nokså god base for å stå på beinene fordi jeg hadde en positiv rollemodell lærer. (Manger et al., 2013, s. 182).
Det er viktig at en lærer kunne trekke alle elever med i å diskutere og dele kunnskap, erfaring og ideer. Elever alltid har noe kunnskap eller opplevelser fra før, når de samarbeider aktivt, lærer de best sammen. (Manger et al., 2013, s. 178).
En lærer må være godt forberedt i faget, organisere og lede i klasserommet med lærerike aktiviteter og oppgaver som utfordra elever og utvida kunnskapen. Samtidig står læreren midt i bilde for å hjelpe underveis i aktivitetene. (Manger et al., 2013, s. 179).
Som lærer er det viktig for meg at alle elever er med i diskusjonen. Alle har noe kunnskap eller erfaring å bidra for at vi har en utvida bilde av tema. Det er veldig konstruktivt at alle får uttrykke seg. Jeg merker at det er smittsom, når elever starter å snakke, de som ikke er trygge nok til å utale seg, plutselig hopper inn i samtalen. Jeg er ikke norsk, og det kan være både en fordel og en ulempe når jeg underviser i norske skoler. Jeg prøver hardt å ta det i bruk. Jeg er språk lærer, og en del av å lærer et nytt språk er å lærer mer om land og kultur der dette språket er brukt. Av og til når det er tid å sammenligne en annen kultur til den norske kulturen, ber jeg elever å reflektere over sin egen kultur og sammen kommer klassen til en positivt resultat til slutt: elever får vite om den nye kulturen, og reflektere over sin egen kultur på en positiv måte. De lærer ikke bare kunnskapen som er delt i klasse, men også kommer til å få bedre forståelse av den andre kulturen.

Oppsummering og konklusjon:
Det er nødvendig å få utvikle både elevens læreevner og sosialevner. Eleven skal få undervisning og forklaring; skal ha tid til å jobbe selvstendig og skaffe seg kunnskap; og mulighet til å delta i diskusjoner, samarbeide i aktiviteter, og jobbe i lag med andre elever. Læreren har ansvar for å formidle og forklare, og samtidig for å skape et trygt læringsmiljøet for at elever føle seg trygge i å delta i læringsprosessen og utbytte kunnskap.

 

KILDER: 

Manger, Lillejord, Nordahl og Helland (2013) Livet i skolen 1, fagbokforlaget, Bergen.